Birkebeinerrittet 2001

2001: Startnr 10335 Tid 5:57:52
1999: Startnr 9275 Tid 5:53:16

Da vi kom fram til Rena oppdaget jeg at både hjelm, briller og sykkelcomputer lå igjen i Oslo. Men pytt, pytt, en tusenlapp dekket hjelm, briller og sykkelcomputer. Jeg hentet startnummer 10335 og trillet bort til målområdet på min gamle, 11 kg tunge DBS Offroad med bagasjebrett både foran og bak, skjermer i metall og kast i bakhjulet.

Starten gikk som vanlig, det er i grunnen litt artig. Startskuddet går og alle står fremdeles stille. Men det beveger seg etterhvert, og så sykler man sakte og rolig oppover. Det går noen kilometer før feltet begynner å spre seg litt, det vil si, det vet jeg egentlig ikke, for jeg la meg langt bak.

Det gikk greit i begynnelsen, det var ikke så bratt som jeg trodde jeg husket at det var.

Etter omtrent to mil begynte det å regne, men da var heldigvis trilleetappen gjennomført for min del. Jeg tok på regntøy etter noen minutter, knærne har ikke godt av å bli kalde.

Det var fire eller fem matstasjoner om jeg ikke husker feil, og de serverte rosinboller, bananer, vann, XL-1 og saft.

For min del kom den tyngste strekningen fra omkring 50 km. Da kom en del seige stigninger etter et stykke med forholdsvis flatt terreng. Nå begynte jeg å merke manglende trening for alvor. Men det gikk. Jeg trillet opp de bratteste bakkene, da.

Nå begynte elitepuljen å passere også, det er helt utrolig hvor høy fart de holder. Men det er rart hva trening kan utrette. De var forøvrig utrolig møkkete, gjørma lå i tjukke lag fra fjeset og ned.

Etter 65-70 km nærmet mål seg såpass at tanken på at det ikke var så langt igjen gav nye krefter. Det gikk forholdsvis greit å sykle opp de siste kneikene opp til toppen ved Storåsen. Det ble ganske surt fra Sjusjøen og til et stykke nedi bakken, med litt motvind. Men takket være regntøyet holdt jeg varmen.

Ved Sjusjøen fikk vi skylt av kjedet også, det var kjærkomment, for det var temmelig overfylt med sand og gjørme.

Og så var det å suse utfor. Etter alle utforbakkene på asfaltvei var det noen småbakker, men da hadde utforbakkene gitt hvile til nye krefter. Det minste hjulet i kransen bak må nok byttes, kjedet hopper som bare det.

De siste fem kilometrene var det grus igjen, litt fram og tilbake før den særdeles bratte nedkjøringen til målområdet.

Jeg var i mål på 5:57:52, ikke akkurat lynkjapt, men helt akseptabelt med tanke på at lengste tur før Birken var på 35 km.

Sykkelcomputeren jeg kjøpte konka forøvrig ut etter 60 km, enten var batteriet gammelt, eller den tålte ikke regn.