Fredag 20. februar

Vi landet i morges, ca. kl. 05:00 norsk tid. Da var klokka 09:30 lokal tid, som gjelder inntil noe annet blir nevnt. Vi fikk all bagasjen nokså raskt, så gikk vi ut og kjørte minibuss fra den internasjonale til den nasjonale delen av flyplassen. Det var en utrolig kjøretur, biler, sykler, minidrosjer og busser om hverandre i et kaos uten like. Bare å stå på hornet og kjøre på. Det er et under at det gikk bra, men jeg antar at ulykkesstatistikken er høy i India.

Vel, vi kom fram, og fikk god tid, veeeldig god tid på flyplassen til å sove og spise knekkebrød. Jeg fikk kjøpt brevpapir og konvolutter, og jeg fikk sendt avgårde spyposen. Vi fikk ekspedert bagasjen vår, alle våre kolli, som nå var blitt 19 etter at sengetøyet til Lars Erik mistet sin status som håndbagasje. Så ventet vi en stund til. Jeg fikk sovet riktig godt, i en utrolig vond stol, men det hjalp.

Sikkerhetskontrollen gikk greit, den var ikke spesielt streng. Men de så kanskje bare etter skytevåpen. Flyet er utsatt til 16:00, det skulle gått 15 et eller annet. Nå sitter vi og venter ved utgangen. Det er faktisk kaldt, de kjører vel air conditioningen på full guffe her. Vi måtte ta på oss jakker.

Ja, flyet gikk kl 16:00, det. Turen til Hyderabad gikk ganske fort, en drøy time. Vi fant både Tone og bagasjen før et par brødre kjørte oss til hotellet på den sedvanlige indiske måten; smidighet, hyppig tuting og hårsbreddklaringer. Vi skulle bo på Welcomgroup Grand Kakatiya Hotel & Towers, et skikkelig luksushotell med masse bell boys som sa "Good day, Sir", "How do you do, Sir" and "Have a nice day, Sir". Det var nærmest patetisk, men vi fikk vel venne oss til det.

Lovsangerne på korstogsmøtet. Etter å ha skiftet i hui og hast etter rang og verdighet (Rolf Daniel først,deretter Christopher, så meg) var det avgårde til siste kveld i korstoget. Vi var utrolig trøtte, noen av oss, vi satt og duppet av rett som det var. Etter preknen var det forbønn, vi bad sikkert en time. Køene tok nesten aldri slutt. Det var herlig å be, men veldig spesielt og uvant. Jeg bad for en dame som ble kraftig møtt av Gud, og som ville falt om jeg ikke hadde holdt henne igjen. Etter en tid, kanskje fem minutter, så jeg hjelpeløst på tolken, som bare kaldt konstaterte at hun var besatt. Så jeg har altså litt å lære om de åndelige ting. Mot slutten kom alle tiggerungene. De er ganske innpåslitne og vanskelige å bli kvitt. Men de innfødte jager dem.

Etter møtet var det middag i kjelleren på hotellet, nydelig mat. Vi fikk digre nanbrød, og vi fikk komme på kjøkkenet og se hvordan de stekte dem i svære tandooriovner. Og vi fikk kylling og lam. Ikke var det spesielt sterkt, heller, ikke kyllingen i hvert fall. Lammet var kanskje litt i sterkeste laget. En pastor fra Malaysia som het Daniel spiste med oss, han hadde en menighet med ca. 850 medlemmer og et sterkt fokus på cellegrupper.

Nå legger vi oss, og i morgen skal vi sove lenge. Det er frokost før 10, men hvem trenger vel frokost etter en slik middag? Dessuten har vi knekkebrød.