Søndag 4. oktober

Vi fikk omtrent ikke sove i natt pga. vinden og varmen. Det blåste kraftig i hele natt, så alle dører og vinduer stod og slo. Jeg fikk polstra de verste med gardiner og håndklær, men vinden forstyrret søvnen likevel.

Vi venter på bussen Vi stod opp rundt 4:30, samla sammen sakene og rusla ned til Tsalos Beach. Byen var helt øde, ikke ett menneske å se. Vi var de første på Tsalos, så vi satte oss på trappa og ventet.

Da klokka nærmet seg halv dukket det opp en nordmann og våre danske venner fra Alex. Nordmannen bodde på Elena og var lege. Han bodde på Rena og var i ferd med å bygge hytte av det gamle bakeriet på Løten. Han var forøvrig også på bryllupsreise.

På toppen, før nedstigning til kløfta Bussen kom rundt halv seks, vi gikk ombord og fant oss greie plasser. Vi satte oss til å sove mens bussen luska rundt alle hotellene i omegn og plukket opp turister. Det kom på mye rare folk, med det ene fottøyet mer uegnet enn det andre. Vel, dem om det.

Turen til Chania gikk greit, men derfra ble det spennende. Veien gikk i krappe, smale hårdnålsvinger, det var slike veier man ikke bare ville kvie seg for å kjøre buss på, man ville kvie seg for å kjøre bil i det hele tatt. Utsikten var imidlertid fantastisk, og vi som turde kunne nyte et vilt og heftig landskap, med oliven i fjellsidene og sitrusfrukter i dalene.

På vei ned Vi kom opp til Omalos rundt 9:30 og kjøpte litt mat og drikke og gikk på do. Vi traff ei jente fra Israel som het Inet (som peanut) som gjerne ville gå sammen med oss. Vi gikk på do også, før bussen kjørte oss det siste stykket.

Sverre i kløfta Vel fremme kjøpte guiden billetter til oss mens vi ventet i bussen. Hun snakket forøvrig et litt hakkete, gresk engelsk, så vi fikk ikke helt med oss alt hun forklarte. Men det viktigste oppfattet vi.

Turen begynte med bratt nedstigning. Det var laget stier med en slags trappetrinn og rekkverk langs. Det var greit for noen og enhver å ha noe å holde seg fast i, det var ganske bratt. Utsikten var fantastisk, med bratte, høye fjellsider på den ene siden, og skogdekket juv på den andre.

Vi gikk ganske lenge nedover slike stier, sikkert en time. Etterhvert ble det litt mindre bratt, men det gikk fortsatt ganske mye nedover. Det var ganske greit å gå, men litt ulendt og steinete. Vi var glade vi hadde gode sko og misunte ikke de vi hadde sett med sandaler. Inet forlot vi oppe i lia, hun var ikke akkurat rask. Hun sa selv også at vi ikke måtte vente på henne, så da var det jo greit.

Firfisle Det var vannstasjoner med jevne mellomrom, og toaletter av ymse kvalitet. Men måtte man så kunne man. Hull i gulvet er jo greit nok i nødsfall.

Naturen var fantastisk hele veien. I begynnelsen var det forholdsvis slake fjellsider, dvs. de ble videre mot toppen. Lenger ned ble de brattere, noen steder hellet de innover.

Inger Johanne i kløfta Fra Samaria, som kløften er oppkalt etter, gikk stien stort sett i elveleiet, så vi gikk på rundslipte rullesteiner. Men det gikk bra. Det var temmelig støvete også, så vi ble helt hvite nederst på leggene og på skoene.

Inger Johanne slapper av på en trestamme Navnet Samaria kommer forøvrig av Osia Maria, som er gresk for sankta Maria eller noe slikt. Det lå en kirke oppi der også.

I Samaria så vi forøvrig Kri-kri, et geiteliknende dyr med horn. De var brune, med en sort stripe langs ryggen, ellers var de omtrent så store som geiter. De lever visstnok bare her i Samariaravinen.

Vi måtte nesten vade Vi ble temmelig slitne etterhvert, og da vi kom til skiltet med 11 km tilbakelagt ble vi nesten litt motløse. Vi trodde vi hadde gått mye lenger. Men det viste seg at selve turen ikke var på mer enn 15 km tilsammen, så det var litt kortere enn vi trodde. Vi begynte å gå halv elleve og var framme litt over fire.

Det første vi gjorde var å dra ned til stranda og ta en dukkert. Det var heftige bølger, ettersom det hadde blåst kraftig hele natta og det hadde ikke løyet.

Ei geit Et esel Etter dukkerten gikk vi opp til restaurant Kri-kri og bestilte mat. Vi spiste gresk salat og Giros. Det var første gang vi fikk alt samtidig, endelig noen som skjønte hvordan vi ville ha det. Vi fikk også Kretas største brusglass, "Samaria size", som de kalte det. Omtrent en liter, tenker jeg. Gjett om det smakte!

Vi fikk båtbilletten av guiden og dro ned til kaia litt før seks. Vi kjøpte hver vår Fanta og hver vår store sjokoladeis på veien.

Sjøsprøyt over brygga Båten var forsinket, 30-45 minutter omtrent. Bølgene slo over brygga i digre kaskader av vann, så det ble litt av en forestilling da vi skulle ombord. Alle stimlet sammen på brygga, og dermed fikk alle en kjempedusj og ble klissvåte. Så vi kula'n litt og ilte ombord mens det ikke var kø. Det gikk bra, vi kom tørre ombord.

Vi gikk opp på toppdekket og nøt utsikten under turen. Landskapet var tørt på denne siden av øya, ikke så frodig som i nord. Her og der så vi bratte sikksakkveier i fjellet.

Første stopp kom etter 30-45 minutter, en liten vik med hoteller og en strand åpenbarte seg plutselig bak en odde. Vi kjørte rett inn til stranda og senket lemmen så folk kom av og på.

Etterpå dro vi videre til dit vi skulle i nydelig måneskinn. Vi kom oss av båten og fant riktig buss blant kanskje 15 andre.

Så snirklet alle bussene seg oppover i fjellet igjen, det var et ganske festlig syn. Men det var omtrent like bratt, smalt og svingete her som tidligere på dagen.

Da det verste var over sovna vi litt og våknet vel da vi kom til Heraklion. Da begynte vi å slippe av folk bortetter igjen.

Vi var fremme i Analipsi rundt halv tolv, og rusla stivbente opp til hotellet fra Elena. Vi var innom og kjøpte vann før vi la oss i senga og leste og skrev dagbok.